Henri Cabannes krigsferd (1943-1945).

 

I - Flukten fra Frankrike via Spania

            1. Forberedelsen til avreise

            2. Over Pyrénéene

            3. Gjennomreisen i Spania

            4. Avgang for Marokko

II - Verving i lufthæren

            5. Casablanca og Alger

            6. Marrakech

            7. Storbritannia

 

 

 

I - Flukten fra Frankrike via Spania

           

  1. Forberedelsen til avreise

 

Oktober 1942, kommer jeg inn i "Ecole normale supérieure" E.N.S. (lærerhøyskole), etter å ha fratredet for annen gang fra "Ecole Polytechnique" (tekniskhøyskole i Paris, med et visst militært tilsnitt og plikttjeneste etterpå). Jeg hadde faktisk blitt tatt opp første gang ved sistnevnte skole i 1941, mens jeg var elev ved "Mathématiques spéciales préparatoires" (matematisk spesialisering, forberedende) ved Saint-Louis gymnaset i Paris. Den 16 februar 1943, kunngjør den nasjonale kringkasting opprettelse av "Service du Travail Obligatoire"-S.T.O. (påbudt arbeidstjeneste). De som er født i 1920, 1921 og 1922, er kalt inn for å utføre den vedvarende avløsningen i Tyskland. Samtidig, foretas en generell opptelling av menn mellom tyve og en og tredve år. Det slagferdige svaret fra London kommer omgående samme kveld: "Nei til vervelse". Unnvikelsen av innkallelsen inntar ualminnelig omfang. Den franske kampanjen fra London mot S.T.O. overgår i enhver henseende tidligere kringskastningskampanjer. "Vil du forkorte krigen, ikke arbeid for Hitler!". Første august 1943, telles det 85 000 navn i listen av personer som nekter den påbudte arbeidstjenesten. I og med at jeg var født i 1923, anngikk det meg ikke direkte, selv om jeg besluttet meg for å avbryte mine studier ved E.N.S. for å prøve å nå England eller Nord-Afrika.

 

August 1943, etter å ha bestått sertifikatene i generell fysikk, i differensialregning, og høyere analyse, drar jeg for å utføre landbrukstjeneste i landsbyen Bernadets-Debats i "département des hautes Pyrénées" (tilsvarende fylke). Jeg var forundret over å høre at tre unge menn fra denne landsbyen innkalt for S.T.O., hadde dratt til Tyskland, mens den spanske grensen var bare 70 kilometer unna. I Tarbes, besøkte jeg Herr.Denis Prunet, en venn av mine foreldre. Etter å ha gjort rede for mitt ønske om å dra til Nord-Afrika, foreslo han meg å rømme. Han kunne faktisk sette meg i kontakt med en gruppe for å komme seg over den spansk-franske grensen på ulovlig vis. Jeg trengte kun å komme hos ham, hvor jeg kunne bo inntil avreisen fra Tarbes. På veien tilbake til Paris, besøkte jeg min mor-far i Marseilles, som tokk sterk avstand fra mine planer. I hennes syn, kunne det forårsake at bestemor på farssiden, som var professor ved Det vitenskapelige Fakultet tilhørende Universitetet i Paris, ble arrestert. Jeg oppholdt meg noen dager i "Var" distriktet, i en landsby som het Lecques, hvor mine foreldre hadde en villa. Lecques befinner seg ved kysten mellom Marseilles og Toulouse. Uten spesielle intensjoner, observerte jeg de forskjellige installasjonene ved stranden og langs kysten generelt, blant annet installasjoner som hadde som formål å hindre en eventuell landsetting.

Tilbake i Paris, ble det meg fortalt at to elever ved skolen min, Fontanet og Baylé, venner av min eldre bror, ønsket å finne en løsning for å komme seg gjennom den fransk-spanske grensen. Det var selvfølgelig vanskelig å oppsøke den type organisasjoner som var villig til å tilrettelegge et ulovlig fluktmanøver. Jeg var heldig å kjenne til en mulighet. Rett etter å ha kommet ut av "Ecole Polytechnique", hadde Fontanet dratt til Lourdes for å oppspore et nettverk som han kjente til. Men, ettersom at nettverket ble offentliggjort, og dermed nedlagt, kom ham tilbake til Paris for å slutte til et forskningsbyrå som tilhørte Caudron-Renault gruppen, underlagt Messerschmitt d'Augsburg fabrikkene. Den polytekniske høyskolen hadde avsendt noen elever der for å utføre S.T.O. . Fontanet gjenforenet seg med sin venn Baylé fra hans kull. Når disse to ble opplyst om at jeg kjente til en utvei fra Frankrike, og, at jeg ikke ville dra alene, men søkte derimot fluktpartnere, ble vi alle enige om å dra sammen. De siste dagene i september måned, dro jeg, med min far, for å besøke Georges Bruhat, annen bestyrer av "Ecole normale", for å informere han om min avreise, for å dermed unngå enhver bekymringer fra hqn sin side. Det ble avtalt at jeg skulle til "midi" distriktet i Sør-Frankrike, og Herr Bruhat ønsket meg dermed lykke til. Jeg har ikke sett han siden. Han ble deportert til Buchenwald, og dode i Sachenhausen. Den 4 oktober 1943, forsvinner Fontanet og Baylé fra deres beskjeftigelser, og alle oss tre drar sammen til Austerlitz jerbanestasjon for å ta natttoget til Toulouse.

 

I Vierzon, i midten av natten, beordret soldaten på tysk, som utførte identitskontroll av passasjerene, meg om å avstige toget, fordi identitskortet mitt hadde ikke rigtig stempel ! Jeg steg dermed av for å tilbringe resten av natten i en tom godsvogn som befant seg i et sidespor. Neste dag, gikk jeg til Kommandaturen i Vierzon hvor det riktige stempel ble anført ! Jeg vendte tilbake til statsjonen for å vente til neste avgang for Toulouse, hvor jeg ankom oktober den femte ved åtte tiden om kvelden. Tatt i betrakning vanskeligheten og faren ved oppsøke et hotelrom, dro jeg til min venn Jean Combres foreldre : 80, rue du Taur. Jeg hadde lært utenat (fordi man kunne ikke være under besittelse av den type fluktindisier) et viss antall adresser i Toulouse, Tarbes, Madrid, Casablanca, Alger og Brazzaville. Jean Combes og hans foreldre ga meg, et vesen fallt fra himmelen, ly for natten. Dagen derpå, tokk jeg tog for Tarbes ; jeg ankom senere på dagen, og presenterte meg til Herr Prunet. Det ble avklart at han ville gi meg losj for natten og frokost, men jeg måtte tilbringe hele dagen ute, og ellers ta mine måltid ute. Dagen før, hadde han hatt besøk av Fontanet og Baylé ; de var losjert, helt til deres avgang til Spania, i tilsvarende omstendigheter, hos en dristig venn av Baylé's søster. Nestkommende dag, møtte vi hos igjen, Fontanet, Baylé og meg. Vi bestemte oss for hver dag skulle to av oss være sammen, mens en forble alene ; det ville være uforstandelig for tre unge menn i tyveårene å streife sammen Tarbe's gater i flere dager. For hver vår tur, vandret en alene omkring i utkanten av byen. Kun en gang gikk vi sammen til Lourdes. Vi fikk aldri møtte de ansvarlige bak det hemmelige nettverket, som hadde opplyst om å møtte opp ved Tarbes togbanestasjon fredag femtende oktober 1943, utsyrt kun med en liten ryggsekk med noen dagers proviant. Samme dag, sendte jeg avgårde til mine forledre all overflødig bagasje.

 

         2. Gjennomreisen i Pyrénéene

 

Ankommende hver for seg til togbanestasjonen, til avtalt tid, ba to personer, antageligvis de ansvarlige bak nettverket, oss om å betale den tidligere avgjorte prisen : tre tusen franc hver ( en statsforsker hadde i den tid en månedslønn på to tusen ). Toget til Bagnères-de-Bigorre var klar til avgang. Det var den type tog hvor tredje-klasse vognene var inndelt i separerte kupéer som hadde utgangsdør pa hver side av toget. De åpnet en av dørene, og ba oss stige inn i kupéen. Takpæren var i stykker, og vi skimtet så vidt våre medpassasjerer. Ved stoppet i Pouzac, siste før Bagnères-de-Bigorre, åpnet en av passasjeren døren, og ba oss stige av. Etter toget hadde kjørt videre, var vi ni kanditater for flukten, og to eller tre veivisere.

I Bagnères-de-Bigorre begynte den forbudtede sone, hvor ingen kunne befare seg i uten tillatelse fra tyskerene. Vi dro med en gang av gårde gjennom åker og enger. Vi gikk forbi Sainte-Marie-de-Campan, og gikk hele natten opp til Aspin fjellpasset. Våre veivisere forlot oss i en skog hvor andre førere skulle komme å hente oss for neste natt's marsj. Vi prøvde å sove, kaldt som det var i oktober måned, 1500 meter over havet. Under første natt's utflukt, og dagen derpå hvor vi fikk hvile, ble vi kjent med våre fluktbrødre. Den yngste, på sytten år, var en fra Alsace som hadde blitt tvunget inn i Wehrmacht. Vågsom, hadde han "desertert", og prøvde å komme til Marokko for å verve seg i den franske arme. En annen, hadde akkuratt blitt inntatt i Saint-Cyr militærskole. Han hadde streifet omkring i en uke i Pyrénéene med tanke på å passere spanskegrensen alene med kun kart og kompass. Med en gang han ble fortalt at oss tre kom fra "Ecole normale supérieure" og "Ecole Polytechnique", følte hans seg betrygget. Men, han var allerede utmattet. Foruten, var han tungt utrustet : skulderkappe, skoskift...Vi tre, derimot, i samsvar med rådene fra nettverksannsvarlige, hadde kun en liten ryggsekk med noen dagers proviant. Jeg har kun en svakt minne om de andre fluktledsagere.

 

Lørdagskveld, 16 oktober, ble vi hentet av nye veivisere som førte oss til en låve, kun noen timer fra første hvilepunkt. Der, tilbrang vi natten, og hele søndagen ; selvsagt i all stillhet, uten å kunne gå ut. Om kvelden, ble vi hentet av nye førere. Den farligste delen av overfarten var i Vielle-Aure landsbyen, hvor vi måtte krysse en bro for å nå den andre dalsiden, mens samtidig, en gruppe tyske soldater var til bords i av landsbyens cafeer. Vi nådde et skiferbrudd hvor vi fikk hvile til fem om morgen. Atter nye førere ledet oss, denne gang gjennom en fjellsti, helt opp til en sone som befant seg over Rioumajou klosterherberge, hvor snøen begynte å dekke veien vår.Vi var mandag 18 oktober, klokken 11.00. . Våre førere viste oss en fjelltopp ( 2457 m.o.h. ). Bak fjellet, var Spania. De fortalte oss at det skulle ta rundt en halvtime å komme seg over; og ønsket oss ellers lykke videre. Vi begynte å bestige det snøbelagte fjellet ( snøen nådde oss helt opp til våre knær ). Ved to tiden, var vi ennå ikke komme opp på kollen som nærmet seg sakte. Ved tre tiden, utmattet, forlot jeg ryggsekken min. Fontanet og Baylé, mere utholdende en meg, samlet sammen det jeg etterlot ! Seks av oss fortsatte, mens tre andre, kraftesløse, bestemte seg for å dra tilbake ned dalen. I fire tiden, er fjellkollen besteget. Naturligvis, kunne ikke tyskerene eller deres franske medvirkende, overvåke alle fjelltoppene, spesielt ikke av den art vi hadde besteget.

 

         3. Gjennomreisen i Spania

 

Vi var endelig i Spania ! Vi var, selv om vi ennå ikke visste det, blant de 23000 franske som hadde gjennomført flukten over spaniagrensen fra Frankrike. Natten steg inn, så vi gikk ned dalen til vi fant en låve, hvor vi søkte ly for natten. Vare klær var søkkvåte etter å ha vandret i snø. Vi sov, vår første beroliggende hvile siden Tarbes, helt nakne i høy. Neste dag, tirsdag 19 oktober, forsatte vi nedstigningen av Cinqueta dalen. Underveis, ble vi nødt til a krysse en bro, selv om den spanske "Guarda civil" ( spansk nasjonal politi) ventet på andre siden på de mange franske, som i den perioden, krysset den høytliggenede grensen. Vi ble med tjenestemennene helt til deres vakt var over, ved fire tiden. Vi fulgte dem derreter ned til Plan landsbyen, til vaktlokalene.

Noen bonder imøttekom oss med gjestfrihet. De tilbø oss litt mat - brød og pølse; vi hadde ingen ting igjen! Sivilgarden låste oss inn etterpå for natten i deres enkle lokale. De informerte oss at de ville om noen dager føre oss til nærmeste by så vi kunne møtte konsulen ! Vi hadde ingen ting, vi visste ingen ting, og vi kunne ikke bevege oss, for å dra hvor ? Med ingenting. Om dagen, lot de oss ga fri, og landsbybeboere gå oss noen måltid. De virket også svært fattige. Etter noen dager, jeg husker ikke hvilken dag nøyaktig, forlot vi lansbyen med tjenestemennene for å nå en buss som skulle bringe oss til konsulen ! Denne by som vi ante ingenting om, var Barbastro, beliggende rundt 100 km unna. Etter å ha gått 12 km, annkom vi Salinas de Sin, hvor vi måtte vente for bussforbindelsen mellom Bielsa og Barbastro. Vaktene ba oss om penger til bussen. Vi svarte at vi ikke hadde noe penger, vi ville spare det lille som var igjen.

 

De fortalte oss at under sånne forhold, ville vi bli nødt til å gå til Barbastro. Innføyelsen skremte oss ikke ; vi hadde allerede gått flere netter fra Pouzac til Plan landsbyen. Vi fortsatte dermed vandringen, helt til neste landsby, hvor vi steg inn i bussen som kom fra Bielsa, med våre vakter. I den lille byen Ainsa, stoppet bussen tilstrekkelig lenge, så fikk tid til å spise i en Cafe hvor vi ble ført til, av vaktene. Sjefen der ba oss ikke om betaling i og med at vi hadde så lite. Det virket som om vi var helter, for disse spanjolene som hadde tilbudt oss mat alle disse dagene. Kanskje tenkte de at hvis vi dro for å kjempe mot Tyskland, ville vi være med på påskynde Franco's fall, noe som, antageligvis, var deres ønske. Vi ankom endelig Barbastro ved 20 tiden, hvor vi ble ført til et gammelt kloster. Så snart døren lukket seg, skjønte vi at vi ikke var hos konsulen, men i et fengsel! Vår godtroenhet hadde ingen grenser ; i ettertanke, kunne vi allikevel ikke ha opptred på annet vis.

Vi var i fengsel ! Vi ble innregistrert. Vi ble bedt om identitetspapirer, og ellers alt vi eide; det vil si noen slanter franske franc, som ble med en gang konfiskert. Til gjengeld, fikk vi en kvittering, som vi ellers aldri fikk bruk for. Deretter, ble vi ført hen til et stort rom, hvor sytti andre franske tilholdt seg. - men, for hvor lenge hadde de vært der ? Ved å trekke seg litt sammen, firgjorde våre medfanger fire halmmadrasser for oss seks. Fontanet, Baylé og meg, gjorde oss til rette under de omstendighetene; som varte under hele det månedslange oppholdet.

 

Vi hadde kun de klærene som vi hadde krysset grensen med, klær som vi brukte helt til desember den 26. Den dagen, underveis til Malaga, ga Madrid's Røde Kors oss et nye klær. Våre medfanger var ivrig etter nyheter fra hjemlandet, og ellers om krigen generelt. Tatt i betrakning den type spørsmal som kom opp, trodde vi at de hadde vært der minst i seks maneder! Det virket svært nedslående på oss. Etter noen utvekslinger, og vår tilsynelatende skuffelse, begynte alle sammen å le. I den tid, var alle nykommere i fengslet servet den samme spøken: oppholdet varte kun rundt en måned. Neste dag, gikk vi til frisøren som barberte oss ned, fra tærne til hodebunnen. Ved ti- tiden dro alle ned til gårdstunet for en time's tid. Der, møtte vi andre franske som var innlosjert i et annet rom. Blant de franske, gjenkjennte Fontanet og Baylé en av deres venner fra Den polytekniske høyskolen ; mens jeg traff Jean Beydon, som hadde vært min eldre bror's skolekamerat ved gymnaset. Denne vennen hadde forberedt Sjøskolen ved Saint-Louis gymnaset. Sistnevnte skole eksisterte ikke lenger, selv om opptaksprøven besto, for å komme å følge undervisning ved Den sentrale høyskolen i Paris (Ecole centrale de Paris).

 

Barbastro fengselet rommet også mange spanske republikanere, som hadde vært innestengt i flere år, og lengre skulle de være der, siden general Franco forsatte å styre landet helt til hans død i 1975. De spanske fangene ble aldri luftet samtidig som de franske. Plassen var ellers ikke stor nok for å romme alle fangene. Hver søndag, ble det holdt gudstjeneste. Det var påbudt for de spanske, og ellers valgfritt for de franske som alle benyttet anledningen for å forlate det daglige tilholdssted. Det kom gjevnlig andre franske som hadde klart å krysse grensen. En dag, ankom en av våre tre fluktvenner, som hadde gitt opp 18 otober, under Port du Plan oppstigningen. Han fortalte oss, at med en av de andre to, hadde han gått ned til Rioumajou hospitset, mens den tredje, helt utmattet, hadde langt seg ned i snøen, hvor han omkom. Vedkommende, var han som hadde bestått Saint-Cyr skolen's opptakksprøven, som ellers ikke eksisterte lenger; men som det eksisterte forberedende undervisning til, og en rekrutteringsprøve (antageligvis i hensyn til fremtiden). Han var 21 år ! Hans navn var Sapone.

Regelmessig, kom fengselsdirektøren inn for å lese opp listen av de som fikk slippe ut. Etter en måned, var det våres tur (Fontanet, Baylé og meg). Vi var svært lykkelige ! Vi dro, lenket fast i par, med håndgjern, med tog til Saragosse. Derfra, gikk vi til neste fengsel- et svært modern et, hvor vi ble skuffet inn, i gruper bestående av 15 fanger i et 10m2 rom. Der, befant det seg en vannkran, og et hull...! Etter en eller to timer, ble det gitt oss halmmadrasser, men det var ikke mulig for alle å ligge ned samtidig! Helvete varte i tre dager, helt til vi dro, under samme tidligere omstendigheter, med tog til Miranda konsentrasjonsleir.

 

Denne leir, etter Barbestro's skjærsild, og helvete i Saragosse, ga inntrykk av å være himmelen selv. Leiren var bygget under Franco's ordre, under sivilkrigen, med skjønnsom rådgivning fra Hitler. Den kunne romme flere tusen fanger. Den hadde allere vært operativ under sådan tilstander. Leiren bestå av rekker med treskur, oppstilt pa rett linje. Mellom 120 og 130 bodde i hver enhet av denne spesielle bebyggelsen. Både overvåkningen, og den ellers generelle organisasjon, var under militæret's ansvar. Det var en klassisk leir, med murer, piggtrad og utsiktstårn. Den var under en kolonel's kommando, som syntes ikke å ha en franskfiendtlige holdning. Imidlertidig, møtte vi den brutale konsentrasjonsleir virkeligheten. Det ble utdelt motbydelig skittent spisespann og skje for hver person, og en uthullet halmmadrass og overtrekk som luktet muggent. Hvert skur var delt inn i en gang, hvorfra hver side, utstraktede det seg et lite rom fylt med gamle overtrekk. En eneste pære gå en svak belysning i gangen. Jeg installerte meg i en av skurene, mens mine to andre venner bosatte seg i "offiser" paviljonen, hvor jeg besøkte dem.

Under et av besøkene, kjente jeg igjen Jean Rousseau fra Saint-Louis gymnaset, og som hadde blitt tatt oppi 1943, til den Polytekniske høyskolen. Paviljongen var under kaptein Louis ansvar, antageligvis den eldste offiser. Jeg fortalte da kapteinen, fange som alle oss andre, at jeg også hadde blitt opptatt ved den Polytekniske høyskolen; to ganger til og med, i 1941 og 1942, men at jeg hadde sluttet der for å komme inn i Ecole normale, og hadde nokk titler, hvis ikke mer en Rousseau, for å være innkvartert i offiserpaviljongen. Kapteinen, ba meg dermed hente sakene mine- nesten ingenting-, og installere meg med mine venner- noe som jeg gjorde umiddelbart. Selvsagt, var livet i leiren barskt, og hygienen beklagelig. Miranda plasserer seg på Obre, 80 km syd for Bilbao, i 460m høyde over havet. Vi var desember måned.

Dog, i leiren kunne vi gå fritt hele dagen. Hver femtende dag, ble det hengt opp lister som besto av flere hundre fanger, muligens tusen. Disse ble frigjort påfølgende dag. Desember 25, passerer vi ut inngangen av leiren: vi blir frie menn i Spania.

 

         4. Avreisen til Marokko

 

Etter å ha komme ut av leiren, ble vi mottatt av representanter for den franske nasjonale frigjøringskomite (Comité Français de Libération Nationale), som hadde sitt hovedsete i Alger. Endelig, fikk vi spist et ordentlig maltid i en restaurant i Miranda. Samme kveld, dro vi avsted med tog til Madrid, hvor vi ankom 26 desember, om morgen. Vi ble ført hen til Røde Kors senteret, hvor vi befridde oss fra våre utslitte klær, som vi hadde holdt ut med siden 4 oktober, avreisedato fra Paris.

Med nye klær, nybarbert, oppfriskede etter en behagelig dusj, forsynt etter enda et godt måltid, ble vi gitt litt spanske penger, og ellers anmodnet om komme tilbake til kvelden for å rekke avgangen til Malaga. Jeg gikk for å besøke Guy Lefort, utgradert av "Ecole normale supérieure" av de som tilhørte 1939-kullet, som var professor ved det franske gymnas i Madrid. Herr Carcopino, rektoren, og Herr Bruhat, assisterende rektor, hadde rekruttert flere av elevene fra dette franske gymnas, for å hjelpe dem å unngå rekvisisjon for den påbudte arbeidstjenesten. Selvsagt, hadde disse elevene ankommet Madrid i soveseng, utrystet med visum. Lefor's adresse var en av dem jeg hadde lært utenat. I det han ønsket meg velkommen, fortalte han meg, muligvis med en viss stolhet, at han og hans kollegar ved det franske gymnas, hadde også oppsluttet seg til de Gaulle's rekker. Ettersom jeg spurte han hva det besto i, svarte han meg at det var ikke lenger Pétain, men de Gaulle som lønnet dem. Jeg gratulerte han for denne flotte handlingen ; og fortalte han at jeg hadde opphold meg mer en to måneder i Spanske fengsel, og at min hensikt var å komme meg til Marokko, for å verve meg i lufthæren.

Vi dro fra Madrid med buss, og kjørte hele natten. Bussen føltes behagelig, men det gjaldt alt. Ved grålysningen, stoppet vi en halvtime i Grenada, for å deretter ankomme Malaga om morgenen. Vi var mandag 27 desember 1943. Mange franske, rundt 1500, nesten alle fra Miranda leiren, men også fra andre fengsler, og herberger hvori opptil 2000 franske, som hadde erklært seg under 18 ar, var under varetekt. I Malaga, i påvente av avgangen, var vi losjert i arenane, hvor halm var lagt ut for å bli brukt som madrass. Om dagen, kunne vi gjøre hva vi ville.

Mellom oktober den 21 og 29 desember, hadde seks skipskonvoyer med to skip hver, dratt fra Spania over Malaga, transportert rundt 9000 franske flyktinger. 29 desember, var skipene Sidi Brahim og Gouverneur général Lépine, klare til avgang i Malaga's havn. Mine to venner og jeg, med de 1500 andre som bodde i arenane, steg om bord. Etter middagstider, så vi spanskekysten fosvinne. Vi seilte for Marokko ! Fredag 31 desember 1943, satte jeg fot på Casablanka's afrikanske jord. Flukten fra Frankrike, Paris-Casablanca reisen hadde vart i 88 dager.

 

II - Vervelse i lufthæren ("Armée de l'air")

 

         5. Casablanca og Alger

 

Fredag 31 desember 1943, ble alle franske som nylig hadde gått i land i Casablanca, bragt til en transitt leir for å få utført flere formaliteter. Første forpliktelse var å få opprettet et identitetskort utstedt på grunnlag av den interreserte's erklæring. Deretter ble vi satt under lange offiserlededeavhør, angående vår CV, våre studier, vår gjennomreise og opphold i Spania. Jeg får vite at jeg blir utnevnt til sekondløytnant, gjeldende fra og med 18 oktober, dagen jeg krysset fransk/spanskegrensen. Alle flyktingene fra Frankrike, elever fra disse militærskolen - "Ecole Polytechnique, Ecole de Saint-Cyr, Ecole Navale, Ecole de l'Air," eller elever fra følgende sivile høyskoler"Ecole normale supérieure, Ecole des Mines de Paris, Ecole des Ponts et Chaussées, Ecole Centrale de Paris, Ecole Coloniale" blir utnevt sekondløytnant under samme tilstander.

Andre offiserer forhørte seg om vi var i besittelse av informasjon som kunne være av interesse for krigføring i Frankrike. Jeg fortalte dem det lille jeg visste om strandinstallasjonene ved Lecques, og villaene ved kysten. Etterpå, undertegnet jeg et vervingsdokument som gjaldt krigen ut, i lufthæren. Fra og med da, skiltes våre veier. Fontanet engasjerte seg i artilleriet, og Baylé i tankbataljongen. De som hadde rømt Frankrike, kunne velge hvilken avdeling av militæret de ville verve seg inn i. I hver ankomst fra Spania, befant det seg falske borgere fra Alsace. De var tyske spioner sendt ut av Wehrmacht. De ble henrettet ved skyting. Mandag 4 januar 1944, dro jeg avsted fra leiren til innregistreringspunkt 209 i Casablanca. Der, ble man gitt komplett sett av nødvendig militærutstyr. Jeg måtte vente for bekreftelse for å kunne videre reise til Alger med en sekondløytnantsgrad. Sikkerhetsklarering ble gjort ved blant annet å kontrollere min opptagelse ved Ecole normale.

 

Under mitt opphold i Casablanca, besøkte jeg André Moitessier, min mor's fetter. Jeg kunne ham's adresse utenat. Han fortalte meg at Marcel Boiteux som var min skolekamerat i mitt kull ved Ecole normale, hadde ankommet for noen måneder siden fra Gibraltar. Vi hadde kjent hverandre hele 1942-43 året. Ingen av oss viste at den andre planla å stoppe studiene for å verve seg i den franske hær. Det viser hvor hemmelig den type prosjekter måtte være. Boiteux hadde krysset Spania på bare to uker uten å bli fengslet av de spanske. Han hadde utført den bragd ved å eskortere amerikanske piloter som var skutt ned i Frankrike. Når de ankom Spania, kontaktet de deres ambassade i Madrid. Franco sendte ikke amerikanske soldater til fengsel. En utsending, kom deretter å hentet pilotene og Boiteux for å fore dem til Gibraltar. I 209 punktet, ble jeg kjent med Langlois-Berthelot, som var kommet fra Spania med samme båt som meg, og som meg, ved å ha gjennomført opptagelsesprøven for Ecole Polytechnique i 1943, ventet for avreise til Alger. Hans opphold i Spania hadde foregått under varetekt i et herberg fordi han hadde fortalt at han var 17 år. Han hadde forøvrig vært bedre informert enn meg om grensekrysningsforhold fra Frankrike. Endelig, dro vi for Alger, i tog, inkvartert, behagelig dog, i dyrevognene.

En svær armée av amerikanske, engelske og franske soldadet befant seg i Nord-Afrika. Det skapte selfølgelig betydelige transportproblemer. Etter flere dager og netter, og mange pauser, spesielt i Oran som vi fikk anledning til å besøke, ankom vi Alger 16 januar. Vi sluttet oss til 320 basen, hvor vi var satt i tjeneste til. Der, enda gang måtte vi få avklart en del formaliteter. Til gjengjeld, fikk vi utstedt det definitive identitetskort. Vi ventet for sekondløytnant nominasjon, som ankom ikke før 3 mars ! Straks vår ankomst i Alger, gikk jeg til Radio-Alger sitt kontor for å sende følgende beskjed : "Snuten til reven er vendt mot himmelen". Det var avtalt med mine venner og foreldre, at den setningen betydde at jeg var trygt ankommet i Nord-Afrika. Mine foreldre hørte ikke setningen ; men det gjorde noen venner som advarte deretter mine foreldre. Under den seks ukers lange ventetiden jeg tilbrakte i Alger, fikk annledningen til å besøke George Darmois, professor ved Det vitenskapelige fakultet i Paris, som befant seg i den tid i Alger. Han fortalte meg at Yves Rocard, professor ved samme fakultet, befant seg også i Algeria. Jeg hadde fulgt hans undervisning i Ecole normale, og hadde ellers, passert en muntlig eksamen øed ham i juli for det Fysikk sertifikatet jeg tidligere nevnt dere om. Herr Rocard hadde reist med fly fra Frankrike. Han var spesialist innen radiokringkastning. Engelskmennene hadde sendt ut en Lysander for å hente ham. Den hadde landet natten 13 til 14 september 1943, i en eng i Poitiers område. Lysandere var små fly med en motor, og fire sitteplasser: en pilot, en mitraljøseskytter, og to passasjerer. Disse flyene landet i de franske enger med hjelp av mostandsbevegelsen, rundt fullmånedstider. Cirka 640 personer klarte å reise fra Frankrike på det vis. Det tallet må sammenlignes med antall franske som krysset Pyrénéene : 23000, og de som mislykkedes : 7000. Man må attpåtil plusse antall utlendiger som besto samme bragd.

Under de seks ukene, tilholdt jeg meste parten av min tid i Alger's universitetsbibliotek. Jeg ville selvfølgelig fortsette ved Ecole normale etter krigen for avslutte min studietid, og jeg ville dermed unnga å glemme alt jeg allerede hadde lært. I biblioteket, leste jeg og utførte Hadamard's theorem om grunntallligning. Jeg begynte også studie av transcendentaletall. Jeg kjøpte i Alger en av de mest kjeldne vitenskapelige bøker jeg hittil har funnet : de tre bind av Henri Poincaré's Himmelsk mekanikk. I Alger, besøkte jeg min onkel Albert Fabry og min tante. De bodde i en villa med nydelig utsikt over Alger. De var svart gjestfrie, og ved flere anledninger fikk jeg overnatte hos dem. I begynnelsen av mars måned, mottok Langlois og meg våre utnevnelse med innkallelse. 3 mars, dro vi med tog for Casablanca, i passasjervogn. Der, oppsluttet vi "Centre de Préparation du Personnel Navigant" (krigførings forberedelses senter) med 20 andre unge franske aspiranter. Vi utgjorde neste kull som skulle læres opp til å fly for lufthæren. Vi ble i Casablanca helt til 12 april.

 

 

         6. Marrakech

 

 

Den 13 april, dro alle lærlingene, to sekondløytnanter, Langlois og med, til Ecole d'application du Personnel Navigant" (flyskole) i Marrakech. Kommandaten som ledet skolen, syntes det var unormalt å bli utnevnt til vår grad uten å ha vært soldat før. Han beordret oss derfor a spise og bo med de andre aspirantene. Sove i et stort rom med dobbeltsenger var ikke et problem for oss. Men, for måltiden, matte vi stå i kø med de andre, og bli servert av marokanske soldater. Disse var forbauset over å se to offiserer vente i kø med andre aspirant elever. De tenkte sikkert at vi var straffet. Situasjonen var såpass pinlig at vi bestemte oss for å ta av sekondløytnantbåndene. Situasjon var allikevel ubehagelig. Etter å ha snakket med kommandanten alene, i og med at Langlois nektet å klage, ble vi tillat å installere oss med offiserene for både å spise (offisermessen) og sove.

 

I dette senteret, bestemte jeg meg for å forberede meg til et navigatørsertifikat. Jeg fulgte derfor teoretiske kurs som skulle visst nokk være over en viss vanskelighetsterskel, men jeg syntes det var på gymnasnivå. Samtidig, fløy vi enten som passasjerer eller som navigatør elever. 100 flytimer var påkrevd for å bestå navigatør sertifikatet. Flyene vi fløy var enten Leo45 eller Cessna. Livet i flybasen var god forretning, 90% av våre dagpenger var lommepenger. Hver måned, etter lønning, kunne vi i gruppe, spise ved Mamounia hotellet, et luksusriøst hotell med verdensrykte. Churchill pleide å dra dit for å hvile. Måltiden var fremragende, dermed prisene også. En dag, fikk jeg anledningen til å gjenforene meg med Fontanet og Baylé. Vi dro en dag sammen til Mogador, som skiftet deretter navn til Essauira. Jeg hadde dratt uten tillatelse, som jeg ellers aldri ville ha fått. Når jeg kom tilbake, ble jeg fortalt at jeg var på listen av de som skulle fly. Heldigvis, hadde min godsinnede venner ved flybasen og den forståelsesfulle instruktøren ungått at jeg ble straffet for ugjerningen. Ved slutten av opplæringstiden, døde Langlois og piloten under en dårlig utført landing. Med fem andre venner av Langlois, brakte vi hans kiste til Marrakech kirkegård. 18 august var opplæringsfasen over. Jeg var den beste navigatøren i mitt kull.

 

Man måtte deretter velge et spesialiseringsfelt. Jeg valgte bombetokt. Praksistiden pågikk i Storbritannia. 20 august, med de andre diplomerte som valgte samme felt, dro vi avgårde til Barakipunktet i Alger. Vi gikk om bord i Alger 7 september 1944 for England. Vi seilte med et konvoi av skip, og ankom Greenock, i Scottland, likeved Glasgow, 14 september.

 

         7. Storbritannia

Vi tilbrakte noen dager utenfor London ved et transitsenter som het "Patriotic School" hvor alle flyktinger fra tyskokkuperte land passerte innom. Blant annet, befant det seg unge norske menn, som tyskerene hadde tatt i varetekt for å ta fra dem en liter blod hver måned tiltenkt tyske sårede fra Wermachten. I London, møtte jeg tilfeldigvis general Leclerc pilot som postet, i Paris neste dag, det første brev jeg fikk anledning til å sende til mine foreldre, siden min avreise fra Paris. Enda i London, den 25 september 1944, kjøpte jeg en bok om matematikk: "A course of Modern Analysis", av Whittaker og Watson. Under hele mitt opphold i Storbritannia, studerte jeg innholdet av denne bok, med hensikt for å komme tilbake til Ecole normale. Jeg fikk også skrevet en artikkel om "Anvendelsen av brøkregninger for dannelse av transcendentale nummere". I og med at forholdene mellom Frankrike og Storbritannia var gjenopprettet, sendte jeg artikkelen til min far som presenterte den til "Revue scientifique" (Det vitenskapelige tidsskrift), som dermed ble utgitt.

 

Etter London, ble jeg sendt til et senter i Filey, deretter i Dumfries i Skottland i "Advanced Training Unit", hvor jeg var fra 10 oktober til 4 desember. Etterpå, ble jeg forflyttet til Lossiemouth, enda i Skottland, i et senter kalt "Operational Training Unit", hvor jeg var fra 2 januar 1945 til 9 mars. Bestning ble der lært å manøvrere om natten. Lossiemouth ligger 58 breddegrader Nord. Natten begynte dermed tidlig, noe som var gunstig for natttogtflygning. En natt, med engelsk mannskap, under landingen, tokk understellet fyr etter friksjon med landingsporet. Alle engelskmennene klarte å komme ut gjennom nødutgangene noe ikke jeg klarte i det ilden skjermet alle utveier. Flyet, en Wellington, var bygget med aluminiumstruktur infattet i metallduk. Ved å ødelegge den tynne duken mellom aluminiumsbjelkene, tynn som jeg er, klarte jeg å file meg ut samtidig som jeg hørte besetningen undre pa hvor det "french navigator" var. Helskinnet var vi alle sammen, men de andre trodde vi var døde når de så flyet brenne opp.

 

Den 9 mars, ble besetninger fra Lossiemouth sendt til en ny base i England for å konvertere til Halifax fly, som ble brukt til krigstoktene. 5 mai 1945, ankom vi til Guyenne gruppen, en av de to bombeflyavdelingene som tilhørte "Forces françaises libres". Vi ble mottatt i en ironisk stemning. Vi var bittre over å ende den måten en vanskelig toårig ferd. Tre dager etterpå, kapitulerte Tyskland uten betingelser- krigen var over.Vi fikk fly over Tyskland, men dumpet i Nordsjoen de unødvendige bombene. Den 18 juni 1945, deltokk vårt mannskap i Champs-Elysées paraden. Vi dro fra Elvington i Yorkshire, og fløy over paraden Champs-Elysée til avtalt tidspunkt, og kom deretter tilbake til Elvington. I juli måned, ble jeg utsendt til avdelingen som skulle forberede installasjonen av Guyenne og Gascogne bombeflykonvoyer i Mérignac's base, like ved Bordeaux. Det var fra denne basen at de Gaulle fløy til London ! Fra Bordeaux, fikk jeg dra til Paris, for å besøke mine foreldre jeg ikke hadde sett 21 måneder. I Mérignac, kunne jeg forberede meg for det siste lisensiatsertifikatet jeg trengte, i rasjonnell mekanikk.

 

Sendt til et militærhovedkvarter i Paris, ble jeg demobilisert den 21 oktober, to år og tre dager, etter å ha krysset den fransk-spanske grensen. Den 24 oktober avsluttet jeg mitt Lisensiat ved å bestå rasjonell mekanikk sertifikatett. Jeg dro etterpå tilbake til "Ecole normale" for det andre studieåret, som var det siste.

 

Oversatt fra fransk til norsk av Herman Raphaël Checa Leon Watzinger

Herman@yahoo.com